Biologisk nedbrytbar og komposterbar er begreper som benyttes for å beskrive organiske materialer som brytes ned i et spesifikt miljø. Begge begrepene brukes ofte til å beskrive miljøvennlige produkter. Termen biologisk nedbrytbar blir ofte misbrukt i markedsføring og annonsering av produkter og materialer som egentlig ikke er miljøvennlige. Det er årsaken til at BioBag stadig oftere bruker termen komposterbar når vi beskriver produktene våre. Alle BioBags produkter er sertifisert som komposterbare av tredjepart.

Biologisk nedbrytbar

Et materiale som er biologisk nedbrytbart defineres som et materiale som kan gjennomgå en biologisk anaerob eller aerob nedbryting som fører til produksjon av CO2, H2O, metan, biomasse og mineralsalter, avhengig av miljøforholdene for prosessen. Mikroorganismer spiller en viktig rolle ved biologisk nedbryting, disse finnes i miljøet og lever hovedsakelig av organisk avfall. I motsetning til komposterbar, betyr biologisk nedbrytbar svært lite, i og med at alt er biologisk nedbrytbart over tid. Det er derfor svært viktig å spesifisere miljøet der den biologiske nedbrytingen skal foregå.

Komposterbar

Kompostering er en prosess som går ut på å bryte ned organisk avfall ved hjelp av mikrobiell oppløsning, med kompost som resultat. Kompost har mange nyttige bruksområder, blant annet til forbedring og gjødsling av jord. For å kunne gjennomgå en komposteringsprosess trenger organisk avfall det riktige nivået av varme, vann og oksygen. I en haug med organisk avfall er det millioner av ørsmå mikrober som fortærer avfallet og omdanner det organiske materialet til kompost. For å kunne hevde at et produkt er fullt komposterbart må produktet oppfylle alle kravene i den europeiske normen EN 13432 og/eller den amerikanske standarden ASTM D6400. Begge spesifikasjonene krever at de biologisk nedbrytbare/komposterbare produktene brytes helt ned i et komposteringsmiljø innen en viss tidsramme, uten å etterlate skadelige rester.

Internasjonale standarder

I tillegg til den europeiske standarden EN 13432, har noen land sine egne normer, for eksempel den amerikanske standarden ASTM D6400 og den australske normen AS4736 (minimale forskjeller mellom disse normene).

I dag er begrepene biologisk nedbryting, biologisk nedbrytbare materialer, komposterbarhet osv. svært vanlige, men blir ofte brukt feil. Det oppstår derfor lett misforståelser rundt disse begrepene. Den europeiske standarden EN 13432 «Krav til emballasje som er gjenvinnbar gjennom kompostering og biologisk nedbryting – Prøvingsplan og vurderingskriterier for endelig godkjenning av emballasje», løser dette problemet ved å definere egenskapene som et materiale må ha for å kunne defineres som «komposterbart», nemlig at det kan resirkuleres via organisk gjenvinning (kompostering og anaerob oppløsning). Standarden gjelder plastemballasje og lignocellulosematerialer. Standarden dekker ikke plastmaterialer som ikke brukes som emballasje, for eksempel plast benyttet i jordbruket eller avfallsposer, som dekkes av standarden UNI EN 14995. Fra et teknisk perspektiv er den identisk med UNI EN 13432, men den kan dekke et større spekter av bruksområder enn bare emballasje. Det tekniske innholdet i de to standardene er identisk, som vil si at ethvert plastmateriale som overholder UNI EN 13432, også overholder UNI EN 14995 og omvendt. Disse standardene er de viktigste tekniske referansene for produsenter av materialer, offentlige myndigheter, kompostører, sertifiseringsorganer og forbrukere.

I henhold til den europeiske standarden EN 13432, skal et komposterbart materiale ha følgende egenskaper:

  • Evne til biologisk nedbryting, som bestemmes ved å måle den faktiske metabolske omdanningen av det komposterbare materialet til karbondioksid. Denne egenskapen måles kvantitativt ved hjelp av standard testmetode, EN 14046 (som også er publisert som ISO 14855: nedbrytbarhet under kontrollerte komposteringsbetingelser). Godkjenningsnivået er 90 %, og dette må nås på under 6 måneder.
  • Desintegrerbarhet, som vil si fragmenteringen og bortfallet av synlighet i den endelige komposten (fravær av visuell forurensning). Dette måles med en komposteringstest (EN 14045). Testmaterialet brytes ned, sammen med organisk avfall, i 3 måneder. Komposten siles deretter med en sil på 2 mm. Hvis det finnes rester av testmateriale på over 2 mm, regnes disse for å ikke være desintegrert. Denne andelen må utgjøre mindre enn 10 % av den opprinnelige massen.
  • Fravær av negativ innvirkning på komposteringsprosessen. Dette undersøkes med en komposteringstest.
  • Lave nivåer av tungmetaller (under de forhåndsdefinerte maksimumsverdiene), og fravær av negativ innvirkning på komposten (f.eks. reduksjon av agronomisk verdi og forekomst av økotoksologisk innvirkning på plantevekst). En planteveksttest (OECD-test 208, modifisert) utføres på kompostprøver der nedbrytingen av testmaterialet er gjennomført. Denne skal ikke avvike fra kontrollkomposten. Andre kjemisk-fysiske parametere som ikke skal være forskjellige fra kontrollkompostens parametere etter nedbrytingen, er pH, saltholdighet, flyktige faststoffer, N, P, MG, K.
  • Hvert av disse kravene skal innfris samtidig for at et materiale skal kunne defineres som komposterbart. For eksempel er et biologisk nedbrytbart materiale ikke nødvendigvis komposterbart, fordi det også må brytes ned i løpet av én komposteringssyklus. På den andre siden er et materiale som i løpet av én komposteringssyklus brytes ned til mikroskopiske biter som ikke er helt biologisk nedbrytbare, ikke komposterbart.

Standarden EN 13432 er en harmonisert teknisk standard, som betyr at den er kunngjort i Den europeiske unions tidende, og at den dermed skal innføres i Europa av nasjonale standardiseringsorganer. I tillegg antas det at materialer som overholder denne standarden, overholder EU-direktivet 94/62/EF om emballasje og emballasjeavfall.